En Gang var de Helter (#003) – Gilbert O’Sullivan

Gilbert O’Sullivan var en av mine første oppdagelser musikalsk, sånn på egen hånd. Jeg hadde allerede hørt en del på The Beatles (pga min kusine) og Jim Reeves (pga. min far). I 1972 flyttet vi til Skjønhaug i Trøgstad kommune, og jeg begynte i første klasse. Jeg hadde lært meg å lese, og var fast gjest på bygdas lille bibliotek. Og en ting de var tidlig ute med på Skjønhaug bibliotek, var muligheten til å høre musikk. De hadde to små båser med øretelefoner og en liten platespiller. LP-utvalget var ikke voldsomt, men det som var gjorde uutslettelig inntrykk.  Hjemme hadde jeg bare to LP’er som var mine, Hakkebakkeskogen og Anita Hegerland,så jeg var lett å imponere .På biblioteket hadde de en samleplate, der en rekke av tidens popstjerner var samlet. En av dem ble min favoritt. Han het Gilbert O’Sullivan og sang Ooh-wakka-doo-wakka-day. Det var nok en kombinasjon av morsom tittel og lettfattelig pop som fanget min oppmerksomhet. Og så var det gjort, jeg var O’Sullivan-fan.

Jeg hadde ikke Gilbert O’Sullivan øverst på lista så lenge. Ganske snart tok Slade, Sweet og Uriah Heep over. Men et års tid var han mitt store popidol, og han var ikke minst min første egne oppdagelse. Utover på 70-tallet og langt inn i 80-åra var Gilbert helt glemt. Det var først når jeg begynte å jobbe i radio som 20-åring at jeg gjenoppdaget ham. Jeg kjøpte en Greatest Hits-samling av ham på billigsalg, og så kom alle sangene tilbake, og jeg plaget radiolytterne med hans gamle slagere fra 70-tallet.

Nå har jeg igjen hatt en runde med musikken til O’Sullivan. Jeg har falt tilbake til gamle laster, og kjøper en del vinyl igjen. Og på et loppemarked fant jeg både «Himself» (1971), «Back to Front» (1972) og «I’m a Writer, Not a Fighter» (1973). Og det var hyggelige gjenhør. Gilbert O’Sullivan skriver popmelodier i samme gate som Paul McCartney, slo det meg her forleden. De skriver begge svært fengende melodier, med nostalgiske, lett melankolske, og ofte litt humoristiske tekster. Og stemmemessig er de slett ikke langt fra hverandre. Og selv om Sir Paul har en helt annen tyngde som artist, så har Mr. O’Sullivan også noen flotte popsanger på sin CV. Men der stopper vel enhver videre sammenligning.

Karrieren til Gilbert O’Sullivan som popstjerne var over rundt 1976. Da hadde de fleste mistet interessen for den litt nerdete iren med de catchy melodiene. Han har laget mange flere album opp gjennom de siste ti-årene, men aldri fått noe stort comeback. Best huskes han vel i ettertid for «Alone Again (naturally)» som ble en megahit over store deler av verden, inkludert USA.

Nå bor han i St.Peter, på øya Jersey, skriver fortsatt sanger, og lever fett av royalties fra sine glansdager. Gilbert O’Sullivan var min første pop-helt, og jeg har et nært og varmt forhold til musikken hans fra tidlig 70-tallet.

Her er min topp fem-liste over O’Sullivan sanger :

01 Alone Again (Naturally)
02 Ooh-Wakka-Doo-Wakka-Day
03 Nothing Rhymed
04 Clair
05 Matrimony

Gilbert O’Sullivans hjemmeside

OOH-WAKKA-DOO-WAKKA-DAY

CLAIR

NOTHING RHYMED

MATRIMONY