Sommeren 1986 kom det en utgivelse på plateselskapet Veps som skulle stå igjen som en av de virkelig store klassikerne fra Norsk 80-talls rock. Jokke & Valentinerne debuterte på plate med Alt Kan Repareres. Det ble ingen umiddelbar salgssuksess, men solgte allikevel overaskende godt. Og ikke minst var den med på å gjøre bandet kjent utenfor Oslos kommunegrenser.
Å lese det som er et av Joachim Nielsens første lengre intervjuer gir en rar følelse. Det er litt vemodig, veldig morsomt og en smule irriterende. Irritasjonen er det ikke Jokke som står for. Han svarer for seg i kjent elegant stil. Det er vel derimot intervjueren jeg sliter litt med. Øivind Hånes, i ettertid en velrenommert forfatter, lyriker og musiker, kun fire år eldre enn Jokke, drar til med ganske så oppkonstruerte og litt nedlatende spørsmål og betrakninger. Skulle tro det var minst en til to generasjoner de to imellom. Og tittelen på intervjuet som ble publisert i musikkavisen Puls i Juli 1986, den tittelen er jeg rimelig sikker på at nyutnevnt redaktør Arild Rønsen står bak. Det lukter Rønsen av det hjelpeløse ordspillet.
Men nok om uvesentligheter. Dette er en liten tidsreise tilbake til da Jokke var 22 år, og helt i starten av sin etter hvert legendariske karriere. Da er vel det nok med oppsummering og jeg lar intervjuet snakke for seg selv.
PULS Nr. 7 Juli 1986
JOKKE, JOKKELØS
Tekst: Øivind Hånes
Jokke og Valentinerne er et band som ikke har til hensikt å fornye poesien eller å revidere harmonilæren. Joachim Nielsen og to av hans venner utgjør et band som til sammen danner en enhet med base i hemningsløs beruselse og banal pop-følelse. En debut-LP ble nylig sluppet på det ellers så annerledes orienterte plateselskapet VEPS. En serie konserter har befestet rykter om hasardiøs balansegang mellom jubel og tragedie. Jokke og
Valentinerne er vel egentlig et enten-eller fenomen. Dersom du ikke har sans for et plateomslag der hovedmenn og frontfigur spyr rødt, så har du ikke det. Og dersom du virkelig har sans for låttitler som ØL og PENE BEN, ja, så har du det.
(Foto: May-Irene Aasen)
– Jeg bor på atten kvadratmeter over ABC-teateret. Det er stort sett bare fylliker og skilte kjerringer der. Et slags hybelhus, og jeg blir stadig tvunget til ågå på polet for naboen min. Nå i det siste har fyren ikke engang orket å komme ut sjøl… han bare sender en kameratinn til meg som sier: «Du, nå ska’n snakke med deg. »
Joachim Nielsen er gitarist og sanger i Jokke og Valentinerne. I sannhet en merkelig gjeng. En trio med en dame på trommer. Jeg får ikke lov til å gjøre noe nummer ut av det faktum at det er en dame på trommer, og det har da heller aldri vært meningen. Istedet snakker vi om to brødre Nielsen.
(Illustrasjon: Christopher Nielsen)
– Christopher Nielsen er broren min. Storebroren min. Del er han som har tegna den tegneserien som ligger inni plata vår. Og han har lagd coveret. Før var han mye feitere enn meg. Men nå, haha … Jeg tar han igjen om ikke lenge, garantert …
Christopher Nielsen er mannen bak flere smågeniale serier i norske magasiner. Det var han som sto bak den gigantiske hypen i Nye Takter angående bandet The Electrobugs. Christopher Nielsen tegnet historien om en sjelden singel med et band som het Electrobugs, et band som noen uker etterpå viste seg å eksistere i levende live. Brødrene Nielsen er fra Ulsrud, i nærheten av Oppsal. Jeg får ikke lov til å gjør noe nummer ut av drabantbybakgrunnen, og det har da heller aldri vært meningen. Spesielt fordi brødrene Nielsen er oppvokst i en tomannsbolig. Akkurat det kunne vært fristende å gjort et nummer ut av.
– For all del, jeg er virkelig lei av å bli sammenlignet med Kjøtt og Raga Rockers. Den eneste likheten er at vi synger på norsk, speller fort, og at vi gir ut sjæl. Men vi er annerledes. Vi har mye bedre gitarsoloer!! Og det er mye mer 60-tall i musikken vår. Og kanskje også 50-tall. Jeg hører mye på 50-talls musikk. Eddie Cochran, Jerry Lee Lewis. Jævelig bra. Og negermusikk … jeg hører mye på negermusikk, Four Tops, for eksempel. Jeg har sans for soul, for glætt soul, faktisk. Jeg liker best det mest pop-orienterte stoffet fra denne perioden. Og Residents. Musikk er utrolig trist og sur uten humor. Residents har masse humor. Tenk pd alle de banda som kjører uten det! Sånne band som ligger i gata med U2 og det der… ja, U2 er ikke av de verste, langt ifra, men i den sjangeren der, så finnes det bare så mye håpløst…Musikk helt uten humor… Residents har humor. Du kan le av Residents. De James Brown versjonene deres… utrolig bra.
Jokke & Valentinerne høsten 1985. Joachim Nielsen, Håkon Torgersen, May-Irene Aasen og Waldemar Hepstein (Tor Lier) som sluttet før debutplata ble spilt inn og ble en legendarisk tegneserieforfatter. (Foto: Steinar Buholm)
Hvor har du vært før Jokke, Jokke?
– Dette er det første egentlige bandet jeg spiller i.
Er Oslos bandverden på vei mot en bedre tilstand igjen, etter flere års lavkonjunktur?
– Tjæææ, det har jo bestandig vært mange band her. Om de er noe spesielt bedre eller dårligere nå enn før? Omtrent som før …
Elsker du den nye bølgen av Amerikansk kveg-rock?
– Den Amerikanske «bølgen» er bare piss. De klarer jo ikke ä lage bra låter, for svarte. Popmusikk uten bra låter erj o helt meningsløst.
Hva slags musikk spiller dere?
– Det er det samme hva vi speller, poenget er at låtene våre er gode.
Hva slags band er dere?
– Vi er et rockeband som speller pop. Musikk med bra melodier.
(Illustrasjon: Christopher Nielsen)
Hva slags lyd ville du ha hatt på platene deres i framtida?
– Jeg mener Rock’n ‘Roll Animal med Lou Reed er det desidert feiteste som noensinne er gitt ut på plate. Denne lydveggen … Og ikke minst, igjen, låtene. De er bare utrolige. Det slår tilbake på kvaliteten på låtene igjen og igjen. Og Alice Cooper! Welcome To My Nigtmare.. Den samme kvaliteten. Begge skivene er produsert av Bob Ezrin. Meningsløst bra.
Hvor bra er Jokkes LP?
– «Alt kan Repareres» er vel som debutplater flest, en masse småfeil som du hører etterpå. Ellers så kunne den selvsagt ha halt bedre lyd, men nå høres det jo ut som om vi har gitt ut noe helt ræva greier, og det mener jeg jo slett ikke. Jeg er bare så drittlei ei plate jeg har hørt firehundre ganger, det er vel helt naturlig ä tenke seg saker og ting gjort litt annerledes da. Men den største feilen er nok at plata rett og slett har for mange hits…
Et luksusproblem, Jokke…?
– Jo, men jeg mener at det er noe med rekkefølgen som gjør at det ikke er topp. Enkeltvis er låtene lekre nok, men tilsammen så blir det et eller annet som… Kanskje er det rett og slett for mange gullkorn… Det er en eneste stor singelcollection ….
Hvor mye har plata kostet dere?
– Vi spelte inn alle låtene på en dag i studio. Så miksa vi i nesten ei uke. Til sammen med tegneseriehefte kommer hele stasen på noe over tredve tusen. Det er ålreit.
Plateselskapet VEPS har før gitt ut bl.a.- klassisk gitarmusikk. Det er en relativt lang vei fra Segovia til Jokke?
– De folka ville gi ut en rocke-lp, vi har noen bekjentskaper og dermed åpner ting seg.
(Foto: Morten Andersen)
Det er en og annen referanse til piss og drit og øl og fyll på Jokkes LP…
– Hæhæ…jeg er vel en smule analfiksert…Og det er klart — det ER det mor- omste… Ved siden av sånne ting som sex-vitser, og selvfølgelig rasist-vitser.
Mange vil vel hevde at det er fantasiløst?
– Enten så har du sansen for disse tinga, eller så har du det ikke. Det er kanskje et resultat av dårlig oppdragelse, hæ hæ. Nei. Det er bare så mange tragikomiske og sjuke greier rundt oss at du ikke kan unngå å bli påvirka av det. Fyllesjuke …
Er det mulig å oppleve en hel dags lykke?
– Kanskje hvis du er ute på Hovedøya.. nei.. hva skal jeg si? Jeg tenker ikke så mye på den første delen av dagen, jeg er så fyllesjuk … Små og store tragedier kommer og går. Hele tida. Har du sans for vår poesi, Jokke…? -Fy faen. Det verste jeg veit er når folk står i Studenterlunden og deklamerer dikt. Det er bare helt utrolig pinilig …. Såkalte ASFALTDIKTERE. Jeg mener.. Men ikke skriv at jeg bare er opptatt av griseri. Jeg har en bestemor jeg gjerne vil skåne..
Har du sans for norsk musikk?
– Nå vil ikke jeg stå her og slenge dritt om andre band, det er for dumt, men jeg kan gjerne si at jeg hater dette hippe utstyrsjaget, der er det et motbydelig poeng. Folk peser omkring og tenker bare på strøken lyd og nye synther, det er så fjernt …
(Foto: Knut Eivind Straume)
Hater du synther?
– Klart ikke, det er da massevis av bra måter å anvende en synth på.
Hvor gode er dagens hitlåter?
– De er elendige, stort sett. De er hits fordi de er markedsført til å bli hits. Og lyden… herregud, det er så pakka, så tett, det er ikke plass til noen ting, alt kjøres rundt denne faste greia, denne HITlyden. Folk driter i hvor bra låtene er.
Hadde Jokke og Valentinerne vært gjenstand for like mye oppmerksomhet dersom de hadde kommet fra Hamar?
– Vi hadde ikke lått sånn om vi hadde kommet fra Hamar.
Men om så var?
– Helt hypotetisk. Det er andre forutsetninger, andre omgivelser… Vi ville sikkert ha hatt et annet navn osv…
Blir det mye livespilling for å promotere skiva?
– Vi har skaffa oss management! Det er vi helt nødt til, for jeg er bare helt borte når det gjelder dealing med spenn, jeg er sånn som kan si tretusen femhundre når noen byr meg fire. Helt latterlig. Derfor har vi nå skaffa oss en slugger som kan ordne speilinger.
(Foto: Paal Audestad)
Har dere prøvd å kontakte plateselskapene for å få en deal?
– Nei. Hvorfor skulle vi det? De er overhodet ikke interessert i sånne som oss. Det er tull å kaste bort tida på å tru at norske plateselskaper er interessert i Jokke. De folka som får deal i Norge er kun dem som har lest seg til musikken.. Folk som har en ferdigsydd greie å komme med, som ikke skiller seg utfra alt pisset. Men nå vil jeg ikke ha det til at jeg sitter her og surmuler fordi Jokke ikke har fått kontrakt, jeg bare driter i dem, rett og slett, jeg klager ikke, jeg tenker bare ikke over at de finnes. Vi vil gjøre det sjæl, ikke sant?
Det finnes et par publikumsfavoritter på Jokke-repertoaret som ikke er på plata…
– Ja … «Alt kan Repareres» og «Spenn» eksisterer fra før av på Intro-kassetten til de Garage Productions-folka. Vi unnlot å ta de kutta der med på plata, rett og slett fordi vi ville være litt kule mot dem. De driver med en jævlig positiv sak, så det er ikke mer enn rimelig at vi backer dem litt igjen.
Synes du norsk musikkpresse har vært for snille med kassettbevegelsen?
– Både og. Dere er ikke bra nok til å anmelde det som kommer ut, synes jeg, men samtidig er det jo klart at det ikke er bare å ta kassettene under englevingene heller… De beste teipene som har kommet de siste åra synes jeg kommer fra pønk-banda. Sånn som Angor Wat og de der. De gjør bra ting.
Hva er det verste med det å snakke om sin egen musikk med journalister?
– Dette at del skal teoretiseres omkring helt enkle, opplagte ting. Ting som taler for seg sjøl.
Hva er det viktigste for deg å få fram i et intervju?
– Jeg er interessert i å avmystifisere hele greia.
Men du godtar at det er nødvendig å snakke om sin egen musikk?
-Ja, jøss, men jeg orker ikke å konstruere en masse greier rundt ei plate med Jokke og Valentinerne som bare ikke finnes. Jokke & Valentinerne er rett og slett JÆVLA enkelt.
Til slutt, Jokke. Hva er en bra låttittel?
«Øl» er bra, og «Fitte». Enkle og greie ting.
Fakta om Jokke & Valentinerne frem til 1986 (fra Rockipedia):
Jokke & Valentinerne
Jokke & Valentinerne ble startet i Oslo i november 1982. Bandet besto den første tiden av Joachim (Jokke) Nielsen, 8.9.1964–17.10.2000 (sang, gitar), May-Irene Aasen (trommer, sang), Lars Lothe (sang), Christian Ellingsgaard (bass) og Trygve Johansen (piano). Våren 1983 var de to sistnevnte ute, og Josef Lanti kom inn på bass. Nielsen tok over som hovedvokalist seinere samme år, da også Lothe forsvant (var seinere med i gruppene Rubel & Beat og Kaniner Til Salgs), og trioformatet var et faktum. Det skulle de holde på helt til oppløsningen ti år seinere.
Ved påsketider 1984 tok Håkon Torgersen over bassen etter Lanti, og sammen med Nielsen og Aasen ble dette den trioen man først og fremst identifiserte med bandet Jokke & Valentinerne. Denne utgaven debuterte på The Wall i Oslo samme år. De spilte ellers mye på Renegat, ofte med Waldemar Hepstein (Tor Lier, seinere best kjent som tegneserieforfatter) som assosiert medlem. Året etter hadde de to låter på Introkassetten («Spenn» og «Alt kan repareres»). Med linjer som «De beste sigarettene var dem som jeg røyka i smug, de beste knullene var dem som bare var jug» («Spenn») ramlet Jokke & Valentinerne inn i norsk rockepublikums bevissthet. Og der skulle de bli.
I 1986 kom LP-en Alt kan repareres. Jokke & Valentinerne ble kalt østkantens svar på deLillos, og de ble sammenliknet med Raga Rockers og Kjøtt. Men Nielsen syntes lite om dette, og holdt frem sine egne inspirasjonskilder, som gikk langt tilbake i tid: Eddie Cochran, Jerry Lee Lewis og The Four Tops. Dette preget bandets musikk, kombinert med fartsfylte pønktakter, med allsangvennlige refrenger. En parallell til pønken kan også ses i det faktum at glitrende musikalske evner ikke ble sett på som nødvendige for å starte band, men det som i starten skramlet og slang, vokste seg bedre og tettere plate for plate.
Jokke & Valentinerne handlet dessuten i høy grad om Joachim Nielsens tekster, Jokkes historier. De handlet om kjøleskap som var tomme for øl, fulle av øl, om det å være blakk, om å være stinn av gryn, hverdagsbetraktningene omkring et liv i rus, sus, dus og bakrus, damehistorier, vennskap, Oslo, alt dette og mer til formidlet med en glød som ga historiene troverdighet. Jokke (& Valentinerne) fikk snart rykte på seg for å leve opp til rock’n’roll-mytene på en måte Norge ikke hadde sett maken til. En outsidertilværelse ble etablert, og hele rockenorge bivånet det hele – også det snart begynnende og tragiske forfallet. Bandet turnerte mye, og landet over verserte det mer og mindre sanne historier om Jokke.
Alle Elsker Alinge 