Riller (#22) – Whatever Happen to Slade?

I Risør i 1974 var det bare ett band som gjaldt i klassen min. To av de sterkeste guttene hadde bestemt seg for at Slade var bandet som var tøffest av alle. Begge var lillebrødre av to nesten eksakte kopier, bare mye høyere, som gikk i sjuende klassen på ungdomskolen. Jeg var livredd for alle fire. Men når Geir, som naturligvis den tøffeste av mine to klassekamerater het, alle som het Geir var jo farlig i 1974, når Geir tok med seg en plate med Slade i musikktimen, da var det gjort. De hadde jo rett. Slade var nok det tøffeste bandet jeg hadde hørt. Nå hadde jeg stort sett hørt på Abba, Middle of the Road og Gilbert O’Sullivan, så det var vel ikke vanskelig å toppe det, men jeg husker jeg ble helt blåst overende. Plata Geir hadde med seg het Slayed? Og de fire fyrene stod med nevene mot kamera og hadde skrevet Slade på fingrene med tusj. Alle visste jo at man ikke hadde lov til å skrible med tusj på fingrene. Dette var virkelig lovløse saker. «The Whole World Goin’ Crazee» var låta som ble spilt. I ettertid kanskje et rart valg når den skiva tross alt inneholdt «Mama we’re all Crazee now» og «Gudbye T’Jane». Men det gjorde ingenting der og da. «The whole world..» slo alt jeg hadde hørt fra før. Og at Slade skrev engelsk sånn at vår engelsklærer ble fly forbanna, gjorde det  bare enda tøffere.

Hør «The Whole World Goin’ Crazee» her:

I mange uker gikk jeg med en plan om å tørre å spørre Geir om jeg kanskje kunne få lov til å ta opp den plata på kassett, men den eneste nærkontakten jeg hadde med Geir var når han snubla bein på meg i skolegården. Han var ett hode høyere enn meg, hadde olajakke og en gang kom han med solbriller inn i klasserommet, midt på høsten. Jeg turte selvfølgelig aldri å spørre. Så jeg begynte å spare, alt jeg klarte å legge vekk av ukepenger, flasker jeg fant og fotballkort av Kevin Keegan jeg solgte for 50 øre stk. som jeg forøvrig gikk rimelig fort tom for. Noen måneder etter den legendariske musikktimen hadde jeg spart opp 35,- som min bestevenn Kimmo påstod var nøyaktig det en plate kostet. Jeg snek meg inn i byens eneste musikkbutikk, og fikk som vanlig beskjed fra den gamle fyren i kassa at her måtte man kjøpe noe om man skulle oppholde seg der. Jeg og Kimmo hadde blitt jaget ut minst tre-fire ganger de siste ukene. Alle gangene var det for å få et glimt av frontcoveret på Roxy Musics Country Life, men det er en annen (og ganske god) historie.

Men nå hadde jeg altså 35,- kroner i lomma og var nesten litt selvsikker. Jeg gikk med rimelig sikre skritt mot kassa og sa jeg skulle ha LP’en til Slade. Fyren bak plateskranken så først litt overasket på meg, så summet han seg, fikk på seg det sure oppsynet og sa han hadde tre plater med Slade. Hvem skulle jeg ha? Jeg sa at det var den fingrene på, men det forstod han ingenting av. Så hentet han en plate han sa var helt ny. Jeg tenkte at alle platene her er vel nye, men sa det heldigvis ikke høyt. Han dro frem en plate jeg aldri hadde sett før. Gutta i Slade var på coveret, men de stod selvlysende hvite dresser, og så litt rare ut.
– Slade in Flame, sa platemannen. Den kom her om dagen.
Jeg sa igjen at jeg egentlig skulle ha den med fingrene, men da ble han rimelig stram i ansiktet.
– Skal du ha plata eller ikke? Har du i det hele tatt penger?
Jeg kjente hjerte slå i brystet. Det var jo tross alt Slade. Jeg nikket og dro frem tre blå ti-krone sedler og en blank femmer. Han tok ett raskt blikk på beholdningen og ristet oppgitt på hodet.

– Dette her er ikke LP 1, sa han irritert. Slade er alltid LP 4.
Jeg ante ikke hva han snakket om.
– LP 4 koster 48 blanke kroner. For 35 kroner har du kun råd til LP 1.
Så bøyde han seg og dro frem en plate som het På Treff med 5.
– Denne er nok noe som er mer passende for deg, sa han overbevisende.
Før jeg rakk å protestere hadde han putta plata i en pose, lagt pengene mine i kassa og tatt frem 3 kronestykker som jeg tydeligvis skulle ha igjen. Alt i meg protesterte vilt, men jeg fikk ikke frem en lyd. Ett minutt senere stod jeg utenfor platebutikken med tre kroner i lomma og en plastikkpose med På Treff 5. Jeg prøvde å få min storesøster å kjøpe den plata for 30 kroner noen dager senere, men hun viste null interesse. Jeg hadde tapt slaget. Slade var tydeligvis ikke noe for meg. Det var for tøffinger, ikke for små pingler.

Det skulle gå tre år før jeg igjen havnet i platesjappa for å kjøpe en skive med Slade. Jeg var blitt 13 år og hadde gått med avisene hele sommeren. Jeg var helt sikker på at jeg hadde råd til å kjøpe minst tre, fire plater med Slade, men imellomtiden var Slade blitt sporløst borte. Ingen snakket om dem på skolen lenger. Ingen skrev Slade på ranselen. Ingen hørte på Slade. De tøffe gutta i klassen, med Geir i spissen, sa at Uriah Heep var det tøffeste bandet i verden, med Nazareth på andre plass, men jeg likte ikke Uriah Heep og Nazareth var jo det teiet bandet som spilte «Love Hurts», og det var jeg helt sikker på at jeg mislikte.

Litt stødigere og litt høyere med litt lengre hår gikk jeg igjen inn i platebutikken for å kjøpe Slade. Den sure gamle fyren med krans rundt skallen var bytta ut med en tyggegummi-tyggende jente som toppen var 3-4 år eldre enn meg. Jeg kjente på de to hundrelappene jeg hadde i lomma og sa jeg skulle ha Slade. Hun så rart på meg.
– Slade?
– Ja, jeg skal ha den LP’en som heter Slayed.
Jeg hadde for lengst lært at det ikke nyttet å si at det var den plata med fingrene på.
– Du skal altså ha Slade med Slade? Jenta bak disken dro litt i tyggegummien, slapp den som en strikk inn i munnen igjen og lo.
– Nei, den heter Slayed med Y, svarte jeg irritert.
– Ja, det gjør den sikkert. Men vi har ikke sånn Slade. Kanskje du skal lete i billigkassen med singler. Der ligger det alltid noe gammelt ræl.
Hun snudde seg og begynte å snakke med en annen tyggegummi-jente som også virket som hun jobbet der. Boney M. sang Daddy Cool på høytalerne og jeg var i ferd med å gi opp. I det jeg slukøret gikk mot singelbunken i et lite håp om å finne noe som helst med Slade, så jeg at den lyste mot meg. Jeg hadde akkurat passert hylla for LP’er på S, og helt foran stod den. En LP med Slade. Ikke Slayed med fingrene, men en plate som het Whatever Happen to Slade. Den gangen tok jeg ikke helt selvironien i tittelen, ble bare glad det var noe med Slade å finne. Jeg begynte for sikkerhets skyld å lete igjennom hele hylla med S, men det var bare denne ene Slade plata der. Den var sirlig merket med LP 4, og jeg visste at den da kostet 61,-. Såpass research hadde jeg gjort. Jeg hadde råd til tre eks om jeg ville. Litt fornøyd gikk jeg mot kassa, la plata frem og sa at jeg skulle ha den. Jenta tygget lenge og var fjern i blikket, så virket det som noen slo henne på. Hun tok frem en pose og sa at det blir 61 kroner. Som om jeg ikke visste det. Jeg hentet frem en hundrings, hun spurte om jeg ikke hadde nøyaktig og jeg ristet fornøyd på hode. Så stod jeg der igjen, tre år siden sist, men denne gangen hadde jag da i det minste en Slade-Lp i posen.

Og der starter egentlig mitt forhold til Slade. Sånn omtrent tre-fire år etter de fleste andre på 70-tallet, og med en skive omtrent ingen, og da inkluderer jeg en del ekte Slade-fans, har hørt. Men jeg ble veldig godt kjent med plata. I platesamlingen hjemme var det god plass, på S hadde jeg fra før kun en Supertramp-skive og en gammel sliten Sinatra-plate jeg hadde fått av min onkel.

Whatever Happen to Slade inneholder ikke en eneste hit. Ikke en eneste låt som har blitt spilt på radio. Jeg har også lest i et intervju med bassist Jim Lea at det albumet har de knapt spilt live i ettertid. Dette er Slades tapte skatt. Og sommeren 1977 hørte jeg egentlig ikke på nesten noe som helst annet. Vandret rundt i de hvite gatene i Risør i sommersola (ingen drar på sommerferie når man bor i Risør, sa alltid fattern) og digga «Lightning Never Strikes Twice» og ikke minst favoritten, den råbarske «Dogs of Vengeance». Men så oppdaget jeg The Stranglers, Clash og Elvis Costello, og tittelen på skiva ble profetisk også i min raskt voksende platesamling. Whatever Happen to Slade ble rett og slett bare skapfyll og støvet bort. Det var derfor med en viss forvirring at jeg på selveste NRK P-13 plutselig hørte kjente toner her for noen dager siden. På vei i bilen, til en Corona-tom Rema 1000 så spilte radioen opp «The Soul, The Roll and the Motion». Det gikk en liten stund før jeg skjønte at det ikke var Status Quo men selveste Slade. I det Noddy Holder begynte å synge, kjente jeg lukta av saltvann og solsiden i Risør skinte klart i tankene. Jeg påstår ikke at det er første gang en norsk radio har spilt fra dette albumet, men det er nok ikke en helt håpløs antagelse.

Hør «The Soul, The Roll and the Motion» her:

Når jeg kom hjem med en bærepose med Spaghetti ala Capri, Do-Papir og Paracet, så gikk jeg rett til platehyllene og lette lenge etter skiva. Jeg hadde da aldri kvittet meg med Slade? Men den hadde selvfølgelig blitt borte på den lange veien mellom 1977 og 2020. Så jeg måtte ta til takke med Spotify som hadde hele albumet og en haug med bonusspor. Jeg måtte rett og slett sjekke ut dette igjen. Var det så dårlig som jeg etter hvert var redd det kunne være? Jeg har jo hørt Slade mange ganger siden 1977, men da har det ofte gått i klassikerne som «My Friend Stan», «Coz I Love You» og «Cum on Feel the Noize». Også disse er det tross alt lenge siden jeg har hørt nå, og ikke var det så sabla gøy med gjenhør heller.

Jeg startet opp første låta «Be», og lente meg tilbake. Forventet reinspikka Glamrock, men ut av høyttalerne dundret boogie-rock av knalt merke. Ikke akkurat AC/DC, men definitivt pur rock’n’roll. Nevnte «Lightning Never Strikes Twice» spilte opp og jeg begynte å tenke at jeg kanskje forlot denne skiva vel raskt. Slik er jo tenåringer. Ikke spesielt lojal alder. Det slo meg raskt at vokalist Noddy Holder og Brian Johnson fra AC/DC har ganske lik klang og stil i stemmen. Sånne stemmer er laget for enkel, rett frem boogie-rock. Etter spor seks,  «One Eyed Jacks with Moustaches», bestemte jeg meg for å dra på en bruktsjappe og skaffe tilbake dette albumet på vinyl. Så langt har jeg ikke fortsatt ikke kommet i disse rare tider, men det står på lista. Jeg skal pokker meg ha en skive med Slade i samlingen, og det må bli Whatever Happen to Slade.

Hør «One Eyed Jacks with Moustaches» her:

Og hva skjedde sånn egentlig med Slade? Resten av 70-åra ble de igjen et band som spilte på små svette klubber for de få som fortsatt brydde seg, slutta omtrent helt å selge plater,  helt til den legendariske Reading-festivalen sommeren 1980, da de ble hanket inn som reserve for Ozzy som hadde trukket seg. Slade spilte ræva av gamle Black Sabbath og Ozzy-fans og ble igjen tatt inn i varmen en stakket stund. De begynte å spille festivaler og større haller, og i 1983 ga de ut monsterhit’en «My oh My», ett totalt forferdelig makkverk av en låt, dessverre, men allikevel husker jeg at jeg unte Slade suksessen. Gjennom deler av 80-tallet solgte de godt med plater i alle fall her i Norge, men i 1991 var det slutt. Men det er også en helt annen historie.

Jeg er fortsatt mest glad i Slade fra 1977, og ble glad at det ikke hørtes helt forferdelig ut nå i 2020. Takk til NRK P-13 som satt i gang minene, en tvilsom takk til slemme, store og tøffe Geir, men ingen takk til platesjappa i Risør på 70-tallet. Jeg synes fortsatt at jenter som tygger tyggegummi ser teite ut og fyrer med krans er bare dølle. Jeg anbefaler nok ikke plata til så mange, men skulle du ha litt sans for Slade så hvorfor ikke høre litt på den minst spilte plata de ga ut. Den er ikke så gæærn!
(Og ja, jeg skaffet meg den derre skiva med fingrene, Slayed, på plate en gang på 80-tallet, men byttet den raskt mot en skive av T. Rex, som jeg fortsatt anser som en ganske god byttehandel)